AV/ foto: Mauricio Evensen,Norge-Og-Verdens-Nytt/Skrev:Thorleif Bugge, barndomsvenn.
- Saken er omtalt/delt på facebook-siden
Les Thorleif Bugges minneord om Jahn Teigen. Minneordet ble lest opp under lørdagens minnekonsert på Torvet. MENINGER: Vi er mange som kjente Jahn Teigen. Jahn Teigen fra Tønsberg. Jan fra Solvang. Alle hilsener og minneord disse dagene viser og bekrefter dette. Et kort møte, et smil, en hilsen på en serviett, opplevelse på fotballballkamp
LES OGSÅ: Jahn Tegen døde hjemme i Sverige
på Gressbanen eller fra konsert med Jan. Det er mange måter å kjenne Jan på.Jeg kjente også Jan. Faktisk hele livet. Vi var en gjeng fra Solvang som begynte på barneskolen sammen i 1956. Dette er lenge siden. Dette var før Jan ble Jahn, med H. Det jeg kan bidra med her er noen episoder og små fortellinger om de tidlige årene. Fra barndommen og opp-
veksten. Det som kanskje ikke er så kjent. Fram til da Jan slo gjennom som musiker og artist.Hvorfor og hvordan ble Jan det varme mennesket vi hyller i dag. Jeg kan selvfølgelig ikke svare på dette, men det er lov å leke litt med erfaringene og tankene. Det ville Jan likt. Han funderte selv på dette i senere år. Foreldrene hans var Esther og Arne. Pappa Arne var
klart svært musikalsk. Hjemme i stua spilte han både trekkspill, fiolin og gitar. Arne var skeptisk da Jan valgte musikken og artistlivet fremfor å ta videre utdannelse. Jan mente at pappaen selv hadde en drøm om å bli musiker, men han valgte den trygge veien, som frisør.Mammaen Esther var klok og omsorgsfull og hadde stor forståelse for Jans påfunn,
interesser og valg. Jeg vil også nevne Jans mormor, Nelly som bodde på Hvasser. Jan besøkte henne ofte og var svært glad i henne. Nelly var et unikt menneske med spesielle evner. Hun sang mye og hun kunne spå i kaffegrut. Et lite bevis på mormors betydning er at da Jan i nå i senere år vurderte å flytte hjem, så var Hvasser et av hans første valg som
mulig bosted. Poenget er at disse to kvinnene (mamma og mormor) med sin omsorg og kjærlighet ga Jan en grunn-leggende trygghet i barndommen. En mental styrke til å gå videre, til å gjøre det han mente var riktig for seg.Idretten var Jans og mange gutters tumleplass og drøm, fra vi var 7-8 år til vi ble 15-16, og da endelig skjønte at vi kom nok
ikke på landslaget, i verken fotball eller ishockey. Vi brukte store deler av barndommen på idretten og leken. Vi prøvde de fleste idrettsgrener. Det var mest friidrett, fotball og ishockey. Vi kjenner alle splitthoppet som ble Jans varemerke (se plakaten her). Noe av grunnlaget for dette ble lagt på Tønsberg Stadion. I høydegropa der. Jan hadde en utrolig
spenst, han hoppet tidlig 1.70 i høyde med fart, men var også ekspert i stille høyde. Med akrobatisk dykkstil.Fotball-VM i Sverige i 1958 der Brasil herjet ga Jan de første helter og idoler. Det var Pelé, men ikke minst høyrevingen Garrincha. En unik spiller og dribler. En kunstner med ballen. Jan elsket Garrincha.Jan var selv også teknisk god og svært glad i å
drible. Han spilte for Tønsbergs Turn, fra puttelaget og oppover til junior.Jan spilte gjerne i en ytre venstre posisjon, altså ute på vingen. Enkelte ganger roterte og driblet han så mye ut ved cornerflagget at motstanderen gikk lei og trakk seg unna. Da satte Jan seg på ballen og bare ventet. En noe absurd situasjon i en fotballkamp.På vinteren var det skøyter
som gjaldt. Til å begynne med på lengdeløp, Kuppern, Grisjin og Roald Aas, men så kom ishockeyen. Ishockeyen tok mye av vår tid, men utstyret var dyrt, så her måtte man være kreativ. Jan var gummimannen så keeper-rollen på isen passet han perfekt, og han lagde spak/kølle på tresløyden og hamret selv ut en maske på metallsløyden. Denne
LES OGSÅ: Her finner dere flere saker
skremte fort vannet av våre motstandere. Som 14-åring tegnet Jan selv forslag til ny ishall og denne overleverte vi til rådmann Broch. I 1963 tok flere av oss, med Jan i spissen, initiativet til å danne Tønsberg Ishockey-klubb. Vi var bare 14 år den gangen, men fikk likevel Rolf Kirkvåg til Tønsberg for å stifte klubben, TIK 4.4.1963. Jan var naturlig nok
stolt av dette, hele livet. Disse små episodene fra barndommen forteller sitt om en dedikert og målrettet gutt, med stor sans for individuell kreativitet. Og en liten dose galskap. Denne positive galskapen ga også andre utslag. I leken med språket, med ord og uttrykk. Musikaliteten som lå i språket. Vi kunne f.eks sitte på Tønsberg Jernbanestasjon og
bare studere folk som passerte. Vi ga dem nye navn og betegnelser etter klær, ansikt og kroppsspråk/ganglag. Ord som ur, polsk, sprengt, grønne, sprauk (et ansikt som en hauk, men gikk som en spurv). Fortsatt som gammel mann kunne Jan vri seg i latter over disse rare betegnelsene. Men musikken vil man fort spørre om. Jan var jo musiker. Hva
hørte han på som barn? Det store idolet da var italienske Robertino. En liten gutt med en stor stemme. O sole mio var den første singelen Jan kjøpte. Så var det Dansevise med Jørgen Ingemann, som vant Grand Prix i 1963, med gitaren som et sentralt instrument. Med disse to utgivelsene aner vi det som ble Jans varemerke, den store stemmen og
gitaren. Og da The Beatles slo gjennom med bl.a Twist and Shout var Jan som mange andre, helt hekta. Den flerstemte sangen til Beatles var fin, men andre band hadde tydeligere vokalister.Det gjaldt f.eks unge Stevie Winwood som sang og spilte B3-orgel i Spencer Davies Group. Vi dro til Oslo på deres konsert og det ga gåsehud. Winwood var bare et år
eldre enn Jan. Da øynet han mulighetene som åpnet seg.Men han var fortsatt Jan uten h fra Tønsberg, selv om The Enemies hadde begynt å øve, og det nye livet ventet. Etter hvert I England, i Israel, i Italia, i hele Europa, men særlig her hjemme i Norge. Det magiske livet som ble Jahn Teigen med H. Det faller naturlig å runde av med hans kjærlighet til
LES OGSÅ: Følg Norge-Og-Verdens-Nytt på facebook
Tønsberg. De siste årene er det helt klart at han vurderte å flytte hjem hit. Så sent som sist sommer utvekslet vi eiendomsoppgaver i Tønsberg-regionen. Alle de gode minnene trakk hjemover. Men kunne han bli Jan uten h. igjen? Altså den gamle Jan? Slike tanker tumlet han med. Hans stolthet og kjærlighet til Tønsberg var unik og stor. På en dag som denne kan vi alle bare være glade og ydmyke over alt han ga oss.Tusen takk Jan – hvil i fred.
