AV/ Ana Isabel Lopez Taylor, leserinnlegg Foto: Mauricio Evensen
- Dere følger Norge-Og-Verdens-Nytt på facebook-siden – Få flere lesere her og her
Leste dette om å ta fribeløpet fra uføre, og ønsker at min kommentar kan nevnes siden vi har det største antallet uføre i Norge i vårt fylke. Dette blir et langt hjertesukk, for jeg innrømmer at det ble en tung dag da jeg leste om forslaget fra nye regjerningen om å fjerne rett til å tjene et fribeløp ved siden av trygden. I dag er fribeløpet en ufør kan tjene uten å få avkortning
av trygden på 0.4 ganger folketrygdens grunnbeløp.Jeg hadde ventet noe annet fra den nye regjeringer: et brudd på de usosialt forslag fra Erna &co. Vi forventet en endring i forslaget fra Høyre angående fjerning av fribeløpet for uføre. Dette er en sak som mediene bryr seg mye om, men for oss som er kronisk syke er dette nok en knyttneve i trynet. Vi er også «vanlig
HAR DU ET LESERINNLEGG / TIPS? Epost: [email protected] eller på facebook-siden.
folk» Heldigvis tok tema i dag Fredrik Solvang i «Debatten».For mange betyr fribeløp mye. Uføre kan ta seg små jobber,delta i et prosjekt med noen betalinger, få et styreverv, eksamensvakter, få godtgjørelser som brukermedvirker når du sitter i et offentlig rådgivende organ, engasjere seg politisk o.s.v. Av dette betales skatt. Det betyr også at uføre har mulighet til å prøve seg litt
i arbeid for å se hva kroppen eller psyken faktisk tåler.En mulighet for å jobbe seg til en ekstra inntekt 0,4 G, ca. 42 000 kroner er tross alt ikke mye for de aller fleste, men for en ufør er denne muligheten av stor betydning. En mulighet som betyr så mye mer enn bare pengene. Dersom dette statsbudsjettet går igjennom fjernes denne muligheten og flere skal oppleve (på nytt!)
utenforskap. Dette forslaget har allerede flertall på Stortinget, hvis ikke flere stemmer imot.Etter å ha lest om forslaget ble jeg sittende å lese diverse innlegg på sosiale medier og aviser, eller får jeg meldinger fra uføre. De er så lei seg og så fortvilet over behandlingen de til stadig utsettes for. Fordi nå blir det trekk av uføretrygd fra første krone man tjener utenom, eller straff
fra første krone som jeg kaller det. Det vil si at mange kommer til å kvie seg for å ta på seg noe ekstra. Det er mange uføre som er i den helsesituasjonen at de ikke har mulighet til å ta på seg større jobber på grunn av det man skulle tro var åpenbare årsaker.Samfunnet kommer til å miste fantastiske gode og flinke folk til neste år. Den psykiske belastningen av å være ufør og
hele tiden bli fortalt at man er uønsket er umulig å sette ord på.Som ufør er du.Damned if you do and damned if you don’t-. I tillegg kommer også belastningen om å fjerne barnetillegget for uføre som har barn, og økningen av frikortet. Januar 2022 kommer til å føles ekstra vond.Jeg er selv engasjert i lokalpolitikken i min kommune. Jeg gikk på APP og så ble jeg erklært
100%ufør.Fra 2020 er jeg pensjonist.Jeg satt stor pris på at jeg kunne ha en liten jobb og delta på møter uten å miste retten til å tjene 0,4G ved siden av uføretrygd.Jeg kjenner mange som føler seg blir straffet nå, og jeg er redd at det politiske Norge vil bli svakere fordi mange uføre kommer til å forsvinne ut av lokalpolitikken eller fra rådgivende organer. Mange har en sykdom som
umuliggjør å jobbe særlig mye, fordi de ikke aner hvilke dager man faktisk er frisk nok til det.Prøv selv å finne en ekstra biinntekt når du må si; -Jeg kan jobbe litt, men aner ikke når, hvor lenge, eller hvor mye, eller i det hele tatt egentlig! En av de fortvilte innleggene jeg leste i går gjelder en dame som har vært ufør i 10 år, og som hvert år jobbet litt ekstra som for borettslaget sitt, slik
at hun alltid hadde noe på kontoen til kino og pizza til barnebarna. Hun er nå temmelig lei seg, for at de ekstra tusenlappene er nå blitt mye vanskeligere å tjene. Denne lille hverdagshistorien er bare en av så mange. Så mens alle går rundt og sier at dette er det beste budsjett på 8 år, så vær så snill å ta med deg at for mange mennesker er det ikke det.Det vi ser her er bare en stadig
forverring,der små endringer hvert eneste år bare gjør hverdagen vår tyngre og tyngre. Jeg kommer ikke til å slutte å engasjere meg i andre saker,heller ikke i Rødt.Jeg vil ikke slutter å faktisk tro at noe kommer til å endre seg.Jeg har hatt mulighet til å engasjere meg mye i mitt eget lokallag og min kommune, takket være de gode folka der som vet at jeg av og til kan stå på, og av og til
ligger og er syk. Frivillig arbeid for å få til forbedringer kommer jeg til å fortsette med. Men dørstokken, den ble akkurat mye tyngre, ikke på grunn av sykdom, men prisen uføre må betale. Presse kroppen gjennom smerter for å gå på et møte virker stadig mer meningsløst når samfunnet stadig forteller deg hvor lite innsatsen din betyr.Dette innlegget ble visst mørkere og mer personlig
enn hva jeg hadde planlagt, men det er vel sånn jeg føler det i dag! Fakta er at uansett hvor mange ganger noen sier at det lønner seg å jobbe, så gir sykdommen faen (unnskyld det uttrykket!) og forsvinner ikke. For deg som gadd å lese hele, takk for oppmerksomheten. Hjertesukk fra et engasjert, ex-ufør, nå pensjonist.
AV/ Ana Isabel Lopez Taylor, Rødt medlem
