Det er lett å snakke om sykefravær som en budsjettpost – et tall som må ned.
Men hva er egentlig sykefravær? Det handler om mennesker. Vi kan ikke vedta at sykefraværet skal reduseres. Vi kan ønske oss det, men virkeligheten er mer kompleks. Sykefravær handler ofte om kommunikasjon, usikkerhet og et stadig høyere tempo i arbeidshverdagen.
Over tid har staten tappet kommunene for midler gjennom reduserte overføringer, samtidig som ansvaret har økt. Resultatet er et stadig høyere press, uten tilsvarende ressurser. Det er ikke galt å være rasjonell – men det må finnes en balanse.
Samtidig vet vi at prognosene viser færre fødsler og flere eldre. Eldrebølgen kommer, og den må håndteres klokt. Staten ønsker at vi skal redusere ressursene i skolen for å styrke eldreomsorgen – men det er ikke et valg uten konsekvenser. Hvordan fordeler vi ressursene best mulig?
Skien kommune har bygget opp et disposisjonsfond over flere tiår. Det vitner om god kontroll. Men spørsmålet er: Hvordan har vi spart oss dit vi er i dag – og hvilke konsekvenser har det hatt for dem som står på gulvet hver dag?
I bystyresalen ble det sagt:
«Vi skal ikke jobbe fortere, men smartere.»
Et fint utsagn. Men realiteten er at de som står på gulvet både har blitt færre og må løpe fortere. Fondet på 600 millioner kroner kan på mange måter sees som et resultat av en stadig tynnere arbeidsstokk.
Dette er ikke ment som kritikk av tidligere bystyrer, men som et forsøk på å forstå hvor vi står – og hvordan vi kan gjøre det bedre. For et høyt fond kan også ha en pris: høyt sykefravær.
I dag koster sykefraværet i helse- og
omsorgssektoren rundt 55 millioner kroner. Det betyr mange syke ansatte og utstrakt bruk av vikarer. Vi driver med brannslukking – ikke forebygging.
I realiteten finnes det folk, men mange av dem er ansatt i vikarbyråer. Det betyr at vi ikke nødvendigvis mangler hender – men at de hendene vi har, ikke ønsker å springe beina av seg i en altfor presset hverdag. Det er et varsko.
Administrasjonen gjør mye godt arbeid for å bedre situasjonen, men vi må erkjenne at flere kutt ikke nødvendigvis er løsningen. Skien kommune har et budsjett på rundt fem milliarder kroner, og i utvalgene blir vi bedt om å kutte poster på alt fra 350.000 til én million. Er det virkelig veien å gå? Jeg opplever at det jobbes godt med lederutvikling og forbedring av arbeidshverdagen, men vi må også tørre å se på helheten.
Gjennom mange år har vi spart oss opp et fond på over 600 millioner kroner. Nå må vi bruke av det – ikke fordi vi har vært uansvarlige, men fordi kostnadene, særlig sykefraværet, er blitt for høye.
Den som har opplevd å bli utbrent, vet hva det betyr: Man har gått på akkord med seg selv over lang tid, til kroppen sier stopp. Slik er det med systemet vårt også. Vi er slitne – men samfunnet dundrer videre.
Kanskje vi heller bør gi en energiinnsprøytning – en avlastning. Det kan være krevende for administrasjonen å løfte slike temaer uten å bli mistenkeliggjort, men derfor må vi som politikere av og til ta den rollen. En dreining av systemet må skje sammen – administrasjon, ansatte og politikere, på samme plan.
Vi i INP mener at vi bør øke bemanningen med 3–4 prosent, kanskje mer. Det er ikke mange sykemeldinger som skal til før man dekker inn en slik økning. Samtidig vil ansatte få puste litt lettere – og trygghet er ofte nøkkelen til bedre helse.
Parallelt bør vi ta i bruk de hjelpemidlene teknologien gir oss, men uten at det går på bekostning av brukerne. Det er ikke alltid sensorteknologien fungerer for «fru Hansen» eller «mr. Olsen». Ledere må også ha tid og rom til å se sine ansatte.
Små kutt på papiret kan virke ubetydelige, men de skaper ofte uro og utrygghet. Derfor bør vi være varsomme. Det er ingen som kan love noe i en budsjettprosess, men jeg opplever nå en konstruktiv vilje der alle partier forsøker å finne gode løsninger.
