- Følg Norge-Og-Verdens-Nytt på facebook-siden – Få flere lesere her og her
GRENLAND (Porsgrunn): Da jeg ble intervjuet om mobbing av avisen Varden i 2023 så fortalte jeg journalisten at mobbing er noe jeg alltid kommer til å snakke åpent om. Hvordan den brutalt kan ramme den som blir mobbet mens mobbingen pågår og hvordan den kan påvirke livet etterpå. Vi er alle skrudd sammen forskjellig, noen av oss takler ting på en annen
måte enn andre og jeg må ofte påminne meg selv om det jeg ofte har blitt fortalt i terapi: «Det gjør ikke den ene bedre enn den andre. Dette er ikke en konkurranse om hvem som klarte ditt og datt til tross for». Livet føles ofte som en konkurranse. Spesielt her i Norge får jeg den følelsen, vi er et land hvor mange er veldig opptatt av fasade og prestisje: Hva du har som
Send tips / video / bilder / Leserinnlegg eller andre henvendelser: [email protected] / [email protected]/ Mauriciio Evensen)
utdannelse. Hva du jobber med. Hva du tjener. Hva du har i formue. Om du eier bolig eller ikke, samt hvor du bor. Ikke minst hva slags bolig du da i såfall eier. Hvilken bil du kjører. Hva som er din omgangskrets og hva dem jobber med. Om du er enslig, har samboer eller gift. Hvis du har partner gjelder også alt det øvrige ofte den personen også. I Norge dømmer vi hverandre
utad for hva vi har av økonomiske verdier. Vi er mer opptatt av hvilken økonomiske verdier vi har som menneske fremfor det viktigste av alt: Hvilke verdier vi har som menneske. I filmen jeg har laget tar jeg først for meg hvor vanskelig det er å få en erstatning og et plaster på såret for de av oss som har opplevd mobbing under
oppveksten som har gitt varige mén videre i livet. Videre i filmen tar jeg for meg hovedbudskapet i filmen og det er elefanten i rommet mange ikke vil snakke om: Hvor lærer barn og ungdom mobbing fra? Svaret er oss voksne. Jeg vet jeg ikke er alene om å føle skam over å være fattig og de siste årene har vi dessverre blitt langt flere. Folk i jobb og «den
vanlige mann» i gata har også fått mye dårligere økonomi og matkøene har aldri vært lengre. Sammen med harde økonomiske tider har vi også fått økt klasseskille,med dette klasseskillet kommer dårlige holdninger mot oss med dårlig råd tydelig frem. Jeg må bare presisere at dette ikke gjelder alle med god råd, jeg har møtt flere med god råd som har både
hodet og hjerte på rette plassen. Det har faktisk hendt at jeg selv flere ganger har tatt meg selv i å få dårlig samvittighet når jeg for første gang har sett hjemmet til noen og tenkt: «Bor du så flott som dette, men er samtidig så jordnær og har beina plantet så godt på jorda?» Der har jeg tatt meg selv i å selv ha fordommer og blitt påminnet om at det faktisk finnes mennesker
med god råd som også er gode mennesker. Jeg har skrevet mye om fattigdom på Facebook, både som anonym og med fullt navn, men vanligvis som det første. For kritikk, den kommer alltid. I et innlegg skrev jeg om noe jeg måtte selge for å komme meg gjennom året ifjor og fikk følgende kommentar : «Tror du
virkelig at du er den eneste?» Svaret mitt på det er: Nei, det er akkurat det jeg vet og det er akkurat det som også er problemet. Det skal ikke være sånn i Norge, at vi må selge våre mest verdifulle eiendel for å komme oss gjennom året. Ikke for å leve i luksus, men for å overleve. Dem jeg snakker om som mobber er
ofte dem som har god råd, men som føler at vi som ikke har det selv har oss selv å takke. Jeg har hatt mye følelser om at det å ha lite penger gjør meg til et mindre verdt menneske. Det å ha dårlig råd føles skamfullt i et land som Norge hvor klasseskillet øker og dessverre gjør også dette at mobbingen, også blant voksne øker.
Det er bare å se i kommentarfeltene her på Facebook, det er en ting og kan være ille nok, men for min del føles det enda verre når den oppleves i dagliglivet og relasjoner. I filmen jeg har laget forteller jeg om en hendelse hvor dette skjedde. Dette er en hendelse av mange, men akkurat denne hendelsen var ekstra sår. Jeg ble
oppfordret til å prøve visuell terapi hvor jeg lagde et bilde av det jeg hadde opplevd for å bearbeide de vonde følelsene. Det å skrive har alltid vært en lidenskap og terapi, derfor har jeg også skrevet tekst til bilde som jeg leser opp i filmen. Norge begynner å bli et land hvor jeg føler vi går tilbake i tid. Fattigdom blir styrket fremfor bekjempet av dem på Stortinget.
Mobbingen øker, dessverre også blant voksne. Jeg håper vi en dag kan få et land hvor alle har det godt, hvor ingen må leve under fattig-domsgrensen, droppe tannlegen, droppe måltider, fryse for å spare på strømmen, bli deprimerte og søvnløse pga økonomien eller bekymre seg for fremtiden. Ikke minst: Hvordan vi tar vare på våre eldre! Jeg vet at minstepensjonister lever for enda mindre enn meg og det er ingenting annet enn en stor skam! Mitt juleønske og ønske for fremtiden er at vi alle behandler hverandre bedre. At vi ikke dømmer hverandre for hva vi har og ikke har, men ser hverandre som medmennesker med like høy verdi alle sammen.
