AV/ Karin Lise Borea Gabrielsen og Kjetil Halvorsen, leder og nestleder / sekretær i Mental Helse Horten – Foto: Mauricio Evensen / privat
MENINGER: Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger: Åpent brev til Hortens folkevalgte og politikere: Å være ufør er å være en annenrangs borger
Nå må folkevalgte og politikere begynne å tenke seg om før de uttaler seg i medier som aviser, tv og på internett. Det å komme med en utdyping eller forklaring på hva de egentlig mente, noen dager etter et utsagn, er ikke bra nok. Da kan det allerede være for sent. Mange har sett/lest det og dannet seg en egen mening. En mening som ikke er lett å snu på for en som blir rammet av utsagnet. Det kan ødelegge for personer som allerede har det vanskelig.
TIPS OSS: [email protected] – eller på facebook-siden
Dette opplever vi i Mental Helse som et stort problem. Vi vet at en person med depresjon, angst eller andre psykiske problemer tar dette til seg, og det kan forverre situasjonen for de som sliter. For ingen kan se på meg om jeg har angst, depresjoner eller andre psykiske problemer. Det er så lettvint å «lire» av seg et utsagn og komme med en uttalelse, for eksempel «Nå må du ta deg sammen. Det er jo ikke noe å bry seg om. Det er jo bare å stå opp og gå ut.»
Slike ting kan gjøre det mye verre for en person som sliter. Vi skal ikke dømme mennesker før vi har gått i deres sko. Noe som er lett for meg, kan være uoverstigelige hinder for andre.
La oss gi noen grunner til at det ikke er bare greit å være uføretrygdet:
1. Å være ufør er å møte stigma. Man blir møtt med forutinntatte meninger som at man er lat, snylter, NAVer, osv.
2. Å være ufør er å leve mer isolert. Jobb og kollegaer er en stor del av voksenlivet. Dette mister man som ufør. Det å ha ansvaret for all sosialisering sliter en fort ut. For vi trenger sosial kontakt både på individ- og samfunnsnivå. Det å være uten omgangskrets eller familie er ensomt.
3. Å være ufør kan fort bli skambelagt eller medføre selvpålagt stigma. Man tenker «Jeg må ta meg sammen» eller «Dette burde jeg klare». Men å gjøre det er ikke så enkelt som folk tror. Det å finne fred med seg selv, og gjøre det beste en kan ut av sitt eget liv er ikke enkelt.
4. Å være ufør er å være en annenrangs borger. Dette er sterke ord, men dessverre sant. Som arbeidstager har vi alle en råderett over eget liv. Vi kan forhandle om lønn, ha en dialog med arbeidsgiver, bytte jobb eller omskolere oss. En blir menneske og har en stemme. En forventer å få lønn til samme tid, forventer lønnsforhøyelser. Vi kan være medlem av fagforeninger og vi kan streike når vi har noe å kjempe for. Som ufør faller de fleste rettigheter bort. En kan ikke forhandle om lønn, bytte jobb eller ha en dialog med arbeidsgiver. En har ikke noen fagforening å støtte seg til, kan ikke streike for sine krav. Og lønningene stiger ikke i takt med resten av lønnsøkningene i samfunnet.
5. Å være ufør er å ha lite penger. Du får 66 prosent av inntekt før uføretidspunkt, og blir du ufør i ung alder men har gått for lenge i NAV-systemet og får trygd etter fylt 25 år, får du minst mulig trygd. Se litt på det. Legg sammen hva du har tjent de siste fem årene, del det på fem og trekk fra 34 prosent. Se for deg at dette blir inntekten din frem til du blir 67 år. Du har en så dårlig helse at du ikke kan regne med noen endring. Dette er ikke over en kort periode, men resten av ditt liv. Og klarer du å jobbe litt, så må du hele tiden passe på at du ikke tjener for mye. Du blir trukket fra på uføretrygden når du tjener noe, og du må passe på at du ikke plutselig mister hele trygden. PS: Du kan ikke gå av når du blir 62 år.
6. Å være ufør er kjedelig. Det sier seg selv. Det fører til en hverdag som det skjer lite i. Etter jobb har man fri. Å ikke jobbe, vil ikke si at man bare har fri. Man oppnår ikke det ene uten det andre.
7. Å være ufør kan tilsi en hverdag med mye vondt, både psykisk og fysisk, og en har varierende energi. Det å hele tiden måtte oppsøke behandling av ulike slag, er både krevende og dyrt. Å måtte porsjonere ut krefter og energi på dette er slitsomt.
8. Å være ufør betyr å bli sett ned på når du prøver å gjøre noe positivt i livet og foreninger. Det vil si at når man klarer å gjøre noe positivt, at man får høre « Å ja, du er ikke dårligere? Få deg en jobb». Men ingen ser ikke hvor vondt det gjør, og hvor sliten du er, når du kommer hjem. Eller du kan kanskje yte noe på en god dag, men vet aldri når du har en god dag.
Dette er bare noen av grunnene til at det ikke er så lettvint å være ufør. Og til slutt: Vi kjenner ingen uføre som ikke vil bytte sin trygd med et liv som frisk.
