Forfatter: norgeogverdensnytt

«Jeg tror vi på uføretrygd skal være et skrekkeksempel for de andre i samfunnet, vi skal holdes nede på så lave trygder som mulig og vise hva slags liv man får, hvis det kan kalles et liv i det hele tatt og gjøre det så lite lukrativt som mulig å bli ufør». 

Det føles absolutt som hun er inne på noe. Uføretrygd blir ofte snakket om som et valg man tar fordi det er mer behagelig å slenge hjemme om dagene enn å dra seg opp av senga om morgenen og slite seg gjennom flere timer på jobb. 

«En evig lang ferie til å gjøre hva man vil mens vi andre må slite oss ut på jobb og betale skattepenger til dere latsabber som ikke gidder å jobbe!» 

Hvor mange ganger har vel ikke vi som er uføre hørt disse ordene? Man må ha god selvtillit for å være ufør i dette landet med tanke på hvor mye skittkasting man ofte utsettes for og det er med god grunn at mange av oss dikter opp diverse når vi blir spurt om hva vi jobber med, det å si man er ufør er forbundet med mye skam pga folks fordommer. 

Når det gjelder dette med at det skal lønne seg å jobbe, hvor mange er vi egentlig som faktisk har opplevd det motsatte? Misforstå meg rett, jeg er enig i at det skal lønne seg å jobbe, men da vil jeg samtidig presisere at det heller ikke skal straffe seg å være syk.

Det finnes noe som kalles «uførefella», etter hva jeg har forstått er det flere uførefeller enn den jeg her skal ta for meg, men jeg skriver ikke om de andre tilfellene siden jeg ikke har nok kjennskap til dem. Men en ting jeg har forstått er at de andre uførefellene går utpå akkurat det samme som jeg har opplevd i mitt tilfelle: 

Det lønner seg ikke å jobbe, men heller tvert imot straffer det seg.Følgende jeg nå skal skrive om er viktig å understreke at ikke er et angrep på dem med denne trygdeytelsen, men på Nav og dette systemet, hvis man i det hele tatt kan kalle det et system. 

Det er et ganske kjent tema og jeg har lest utallige ganger folk diskutere hvorvidt denne ordningen er rettferdig eller ikke. Noen får dette innvilget fra start, noen hadde tillegget på arbeidsavklaringspenger, men plutselig mistet tillegget da dem ble uføretrygdet, noen fikk tillegget innvilget etter klager, noen ganger etter flere ganger og andre ganger ved hjelp av advokat, mens noen kom aldri noen vei eller orket ikke å prøve mer. Som uføretrygdet er man tross alt syk og man må være frisk for å være syk når man har med Nav å gjøre. 

Det jeg skal ta for meg er ung ufør. Ung ufør er kort fortalt en ytelse som er høyere enn uføretrygd med minstesats, ung ufør kalles derfor minstesats med ung ufør tillegg. Grunnen til at denne satsen er høyere er for å erstatte den tapte inntekten man har som følge av at man ble syk før man fylte 26 år. 

For å få ung ufør må man følgende:

• Man må ha blitt ufør før man fylte 26 år. Det betyr ikke at diagnose må være stilt før man fylte 26 år; det er tilstrekkelig at sykdommen eller skaden forelå før dette. Hvis man først søker om ung ufør-tillegg etter man har fylt 26 år, må en lege eller annet helsepersonell dokumentere at lidelsen og den påfølgende reduserte inntektsevnen inntrådte før man fylte 26 år.
• Man må ha blitt ufør før man fylte 26 år på grunn av en alvorlig og varig sykdom, skade eller lyte. For at alvorlighetskravet skal være oppfylt må lidelsen gi en tidlig og varig, samt betydelig funksjonssvikt. Alvorligheten må vurderes i forhold til muligheten for å overvinne lidelsen ved behandling eller yrkessrettet attføring, før man uføretrygder en ung person. Det er ikke krav om noen bestemt medisinsk uføregrad, men hvis inntektsevnen er nedsatt minst 50 %, har det formodningen mot seg at lidelsen ikke skal anses som alvorlig. Påvirkningen på funksjoner i dagliglivet kan føre til at sykdommen må vurderes som alvorlig, selv om den ellers ikke virker alvorlig.
• Den alvorlige og varige sykdommen, skaden eller lytet må være klart dokumentert av en lege eller en spesialist. Dette gjelder særlig dersom man søker om ung ufør-tillegg etter man har fylt 26 år.
• Det er et endelig krav om at man må søke før man fyller 36 år. Dersom man venter med å søke til etter man har fylt 36 år, vil man ikke få innvilget ung ufør-tillegg selv om lidelsen i realiteten forelå før man fylte 26 år. Det er derfor viktig å søke selv om man er usikker på om kravene er 

Noen unge uføre har klart å jobbe før dem ble ufør mens andre ikke har vært i stand til å jobbe i det hele tatt. Når det gjelder de førstnevnte så kan man dessverre oppleve at nettopp dette blir brukt mot deg, jeg er en av dem. 

Jeg er en av dem som ikke har en god oppvekst bak meg, jeg ble mobbet fra 1 – 10.klasse og fikk i voksen alder en liten erstatning for tapt barndom takket være Stiftelsen Rettferd. Jeg har slitt psykisk fra barneskolen og var for første gang i kontakt med psykiatrien da jeg var 20 år gammel, jeg hadde da gått i flere år med mange psykiske utfordringer. Dessverre er også dette noe jeg føler straffer seg i kampen for ung ufør, pga ingen hjelp og oppfølging for mine utfordringer da jeg

var barn og ungdom så har jeg heller ingen dokumentasjon, på denne måten mister jeg mye av det Nav skriver om god dokumentasjon. Dette er ikke fordi jeg ikke hadde psykiske problemer, men fordi jeg ikke fikk hjelp. 

Da jeg først som 20 åring fikk hjelp for mine psykiske problemer så ble jeg satt på min første omgang med arbeidsavklaringspenger, dette gikk jeg på i flere år fremtil jeg ved arbeidstrening via Nav fikk en 40 % stilling. Hadde jeg visst det jeg vet idag så skal jeg love deg at jeg aldri hadde gått inn i denne jobben. Det er ikke lenge siden jeg leste en kommentar av en ung mann som skrev noe veldig treffende om Nav i min situasjon og veldig mange andres: 

«Du gjorde alt vi ba deg om og virkelig prøvde. Nå er takka fra oss at du skal straffes for at du prøvde. Hilsen Nav.»De fire årene jeg stod i denne 40 % stillingen var fine med tanke på både kollegaer og tilhold, men hvordan jeg taklet jobben var noe annet. Det gikk ikke lenge før jeg fikk to fysiske tilleggsproblemer som følge av jobben, det ene var noe jeg syntes var veldig pinlig å ta opp med legen, jeg ventet derfor en stund før jeg endelig turte å fortelle henne det; jeg hadde begynt

å slite med kronisk diaré. Dette begynte på jobben og var relatert til stress, vi fant etterhvert endelig ut av hva som var problemet; jeg hadde utviklet irritabel tarm syndrom variant D. Dette har jeg siden gått på daglig medisin mot i flere år og tilstanden er kronisk. Mitt andre tilleggsproblem ble konstante smerter i venstre skulder, dette har jeg prøvd utallige former for behandling for og også vært til utredning på sykehuset for ifjor, det var da 8 år siden jeg sluttet i jobben, denne plagen har med andre ord blitt kronisk den også. På sykehuset ble det konkludert med at skuldersmerter kommer av at jeg går i konstant beredskap og var noe jeg begynte med som følge av jobben. 

 I tillegg til disse to kroniske tilstandene jeg utviklet under arbeidstiden så var jeg også avhengig av å sove i flere timer etter at jeg kom hjem fra jobb og kunne aldri ha noen avtale dagene jeg hadde jobbet fordi jeg rett og slett var for sliten. Jobben gikk med andre ord ikke bare utover helse, men også fritid. 

Hvorfor jobbet du? kan noen kanskje spørre seg nå etter hva jeg har fortalt. Svaret mitt er at det er jo slik det er, man forventes å jobbe, prestere og klare seg selv. Dessverre også når man er syk, det ser man godt nå som det snakkes så om å øke fribeløpet man kan tjene ved siden av trygden sin, men ikke et ord om å øke trygdeytelsene opp til et anstendig nivå. 

Etter fire år taklet jeg ikke mer og ble syktmeldt i ett år før jeg igjen ble satt på arbeidsavklaringspenger. I 2019 ble uføretrygdet, men uten ung ufør tillegget. Gjett en gang hva som ble brukt som grunn til avslag på ung ufør? Nav hang seg opp i at jeg det siste året hadde fått økt fra 40 % til 60 % stilling. Til tross for at jeg har opplyst gjentatte ganger at arbeidsplassen min hadde kortere arbeidstider og at min 60 % stilling dermed ikke en gang var en ordinær 60 % stilling så har Nav allikevel valgt å overse dette og bruke disse månedene som grunn til avslag. 

Pga disse fire årene i jobben satte Nav uføretidspunktet mitt derfor til etter 26 år. Ved å klage har jeg heller ikke kommet noen vei hittil. Da jeg først ble ufør i 2019 lå jeg i tillegg 200 kroner over å få fri rettshjelp, jeg hadde dermed ikke råd til å benytte meg av advokat og stod maktesløs mot Nav alene. Først ifjor ble jeg utredet for medfødt sykdom og fant ut at jeg har diagnosen jeg ble utredet for. Diagnosen jeg har står på listen over diagnoser som gir rettigheter som ung ufør

hos Nav. Takket være erstatningen for mobbingen så har jeg også papirer på at mobbingen har skjedd. Endelig hadde jeg mer dokumentasjon å gi til Nav og sendte inn de nye papirene i forsøk på å få ung ufør innvilget. Da de 18 ukene med behandlingstid hadde gått og jeg fortsatt ikke hadde hørt noe kontaktet jeg dem. Jeg fikk da først til svar på en mandag at jeg ville få svaret mitt innen onsdag, men på tirsdag ettermiddag fikk jeg melding om at behandlingstiden var lang pga

mye pågang. Dem skulle starte behandling av saken min snart og være ferdig med den innen mars måned var omme. Da jeg fikk melding om at vedtaket mitt var klart torsdag formiddag samme uke fikk jeg med en gang en dårlig magefølelse, nå følte jeg at det rett og slett hadde gått for kort tid med tanke på alle papirene jeg hadde sendt inn. Den dårlige følelsen min viste seg å være rett, da jeg leste gjennom brevet med avslaget var det tydelig at her hadde ikke en gang saksbehandler 

( tidligere har det alltid vært underskrevet av to, nå var det i tillegg kun en ) lest nøye gjennom papirene mine og det så rett og slett ut som «klipp og lim» fra de tidligere avslagene mine. 

Begrunnelsen for avslag? Nok en gang og som alltid før: 

De fire årene jeg jobbet med oppheng i de siste månedene med «60 prosent stilling» som jeg har opplyst om utallige ganger at ikke en gang var 60 prosent. 

Dette trumfet tydeligvis diagnosen min som gir rettigheter som ung ufør. 

Jeg kontaktet advokat som i skrivende stund venter på innsyn i papirene mine hos Nav for å ta en vurdering om jeg har en sak han tror vi vil vinne eller ikke. Advokaten jeg bruker har mye erfaring i trygderett og har også tidligere jobbet i Nav. 

Da jeg ringte han før påske og utslitt forklarte situasjonen min så bekreftet han noe jeg hadde hørt mange ganger før. 

«Mange sier ung ufør er som Lotto?», spurte jeg.

Det kunne han bekreftende svare ja på og fortelle at det var noe dem ofte så hos sitt advokatfirma. Ung ufør blir vurdert etter skjønn og har mye om å gjøre med hvem man rett og slett har som saksbehandler. Det er i tillegg en enorm forskjellsbehandling. 

Denne forskjellsbehandlingen har jeg sett selv. To av disse gjelder to venner. 

• Venn nummer en jobbet i flere år før fylte 26 år i en 100 % stilling, hun fikk allikevel ung ufør pga samme medfødte diagnose som meg. 

• Venn nummer to jobbet i perioder 100 % før fylte 26 år, da hun var 28 år gammel var hun utfor en ulykke og er ikke lenger i stand til å jobbe. Vennen min snakket mye om at hun trodde hun ble ung ufør, men jeg advarte henne mot at det ikke er sikkert ettersom Nav legger seg opp i om man har prøvd å stå i jobb, i tillegg ble vennen min alvorlig skadet etter fylte 26 år.

Vennen min fikk innviglet ung ufør med en gang. Selv om hun hadde både jobbet og først blitt alvorlig syk etter 26 år så fikk hun innviglet ung ufør på første forsøk.

Men i disse tilfelle kan jeg opplyse dere om følgende. Dette er hentet fra advokatmat.no: 

Ung ufør og arbeid

Man får de samme fordelene selv om man er mer enn 50 % yrkesaktiv etter man har fylt 26 år, hvis det er klart at vilkårene for ung ufør-tillegg var oppfylt før man fylte 26 år, og kravet fremsettes før man fyller 36 år.

I de nevnte tilfellene til mine venner gjaldt dette, men det gjelder tydeligvis ikke meg. 

Jeg vet også at det er mange med meg, vi er mange som går rundt med minstesats som trygd når vi egentlig også skulle hatt ung ufør tillegget. 

Noe jeg føler jeg må understreke er også en misoppfatning jeg har forstått noen har om oss som har jobbet før vi ble uføretrygdet: 

Jeg har lest uttaleser som:

«Dere har i det minste hatt muligheten til å jobbe, tenk på oss som aldri har vært i stand til å jobbe i det hele tatt. Dere har også klart å opparbeide dere formue og sikkert hatt bedre råd da dere jobbet».

For det første;

Ja,  jeg vet vi er «heldige» som har kunnet prøve oss i arbeid i forhold til en som aldri en gang har hatt muligheten, men her er det flere ting å presisere:

Vi er mange som har vært for syke til å jobbe, men allikevel blitt presset ut i arbeid. Som tidligere nevnt er dette noe som også skjer nå når politikerne stadig snakker om å bruke arbeidsrestevnen sin uten å tenke over at mange av oss slett ikke har den. Mange av oss har presset oss ut i arbeid vi egentlig ikke takler og har blitt sykere. Jeg er heldig som har fått oppleve gode kollegaer og samhold, men jeg føler meg ikke heldig over hvordan arbeid forverret helsen min og gjorde at jeg måtte sove i flere timer når jeg kom hjem, på denne måten fungerte jeg heller ikke på fritiden min. 

Når det gjelder opptjent formue må jeg spørre hvilken formue? Mange av oss har jobbet i lavinntektsyrker og når man i tillegg jobbet i en liten stilling som meg så blir det enda mindre å skryte av. Jeg var avhengig av hjelp fra mine foreldre da jeg stod i denne jobben og leide leilighet fordi jeg ikke hadde mulighet til å komme meg inn på boligmarkedet. Inntekten min disse årene var så lav at jeg faktisk fikk bedre råd da jeg igjen ble satt over på arbeidsavklaringspenger. De av dere som vet hvor lite arbeidsavklaringspenger er skjønner da hvor lite jeg har tjent, men det finnes alltids noen som ikke har peiling på dette og kan tenke:

 «Bedre råd av å over på arbeidsavklaringspenger?! Da er satsene for høye!».

 Til dere som tenker det sistnevnte vil jeg opplyse om at arbeidsavklaringspenger ligger langt under fattigdomsgrensen og for dagens stakkars unge under 25 år ligger de enda lenger under. 

Ved å påpeke at jeg faktisk fikk bedre råd da jeg ble satt over til arbeidsavklaringspenger så er dette for å gi en pekepinn på hvor dårlig råd jeg hadde disse fire årene i jobb. Jeg fikk ikke kjøpt meg leilighet, bil, lagt av penger og reist på ferier slik jeg får inntrykk av at noen faktisk tror om oss som er på minstesats.

Det er i tillegg en grunn til at man havner på minstesats, det er rett og slett fordi man har tjent så lite.

Det er som den unge mannen i Facebook gruppen kommenterte så sant som det er:

Først gjorde vi alt Nav ba oss om. Vi prøvde å være flinke, prøvde å stå i jobb og klare det, men når vi mislyktes er takken vi fikk fra Nav en enda lavere trygd pga vår innsats. 

Flere av oss i tillegg med en enda dårligere helse som følge av at vi prøvde. 

Nav sitt slagord skulle vært:

Om du ikke allerede er på bunn så skal vi sørge for å få deg der.