Det kostet meg ganske mye å si fra til en ung gutt på denne måten. Hva er rett? La sjåføren ta seg av jobben?

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

•  Følg  Norge-Og-Verdens-Nytt  på  facebook-siden  –  Få flere lesere  her  og  her

Vi er her sammen. På denne kloden. I dette samfunnet. Og da kan «Den gyldne regel» være god å ha. «Gjør mot andre som du vil andre skal gjøre mot deg». Eller Kardemommeloven for den del. «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil».

Det gjelder også på kollektivtilbudet vårt, i Grenland.

Jeg sitter der på bussen: M1.

En ung, pen mann stiger om bord. Han har med seg sparkesykkel. Selv sitter jeg i midtgangen. Jeg har med meg en eske med innpakket glass. En kort periode er jeg derfor redd for at han skal skumpe borti meg og knuse min dyrbare bagasje.

Dyrbar?

Jeg har handlet på loppemarked, men dog.

Jeg slipper å bekymre meg så lenge. Han med sparkesykkelen finner seg en plass i et ledig sete. Han ser ut som en kjekk, norsk ungdom. Striglet i stilen. Pen og ren. Han får plass til sparkesykkelen mellom seteradene. Jeg følger litt med på ham, så jeg kan ikke unngå å se det. Nå setter han den ene skoen opp i stolsetet. Han knytter skoen. Jeg reagerer. Skoen oppi setet?

Er den ikke skitten under?

Jeg har vært på marked i Brevik. Det er lørdag. Klokka har akkurat passert 12. Bussen kjører forbi Furulund og Heistad. Jeg har unggutten i sidesynet. Fortsatt en sko solid plassert oppi setet. Bussen stopper ved en bussholdeplass.

En mann med barnevogn og et lite barn ved siden av, må ha plass der i midtgangen. Jeg skyver esken under setet jeg sitter på.

Og der var unggutten på plass i sidesynet. Nå har han faktisk like godt plassert begge beina i setet.

Skoene ser ikke spesielt skitne ut, men hva har han tråkket i?

Han har puttet ørepropper i ørene. Hører på musikk.

HAR DERE ET LESERINNLEGG?:  [email protected] – eller facebook –  Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening –

Tankene mine vandrer og jeg begynner å sysle med ideen om å si ifra til ham. Sånn litt forsiktig. Eller ikke?

Kjenner at nervene tar meg litt.

Skal, skal ikke?

Jeg teller på knappene.

Bussen har nå passert Skjelsvik. Jeg må snart bestemme meg. Kun ett busstopp før jeg skal av.

Jeg bor på Skrapeklev.

Jeg trykker på stoppknappen, og løfter den tunge esken opp på fanget. Så reiser jeg meg opp.

Unggutten sitter nå nesten rett fremfor meg.

– Hallo, det er ikke lov til å ha skoene oppi setet, sier jeg.

– Hæ?

Den unge, pene mannen ser opp.

– Det er ikke lov til å ha skoene oppi setet, gjentar jeg.

– Å, ja sier han og flytter litt på det ene beinet.

Jeg må av bussen, men bussjåføren åpner ikke bak.

– Hallo, roper jeg.

Der går bussdøren opp. Jeg bærer skjelvende den store esken med glasstøy ut av bussen.

Ja, det kostet meg ganske mye å si fra til en ung gutt på denne måten. Hva er rett? La sjåføren ta seg av jobben?

Han eller hun har jo ikke øyne i nakken.

Eller at passasjerene tar et medansvar?

Vi er ikke isolerte vesener. Vi er mange. Vi er avhengig av hverandre. Og vi er avhengig at de som vokser opp – etterhvert konverterer til vanlig folkeskikk.

(Også publisert i TA.no)