- Følg Norge-Og-Verdens-Nytt på facebook-siden – Få flere lesere her og her
I Varden 5. desember har utvalgsleder for oppvekst Emilie Schäffer et langt forsvar for hvorfor hun vil redusere antall plasser i spesialavdelinger, skoleprosjekter og SPT med 25 plasser, i tillegg til å legge ned arbeidstreninga på Geiteryggen. Hovedargumentasjonen kjenner vi – de mest sårbare ungene med størst behov, skal betale for at ordinærskolen tilsynelatende skal få det bedre. Problemet er at verken barn i eller utenfor ordinærskolen vil få det bedre med dette forslaget.
Kommunedirektørens forslag til budsjett var et slag i magen for elever, foreldre, lærere og andre som er opptatt av barn og unges oppvekstsvilkår i Skien. Antallet plasser og tiltak utenfor ordinærskolen skal reduseres, arbeidstreninga på Geiteryggen skal legges ned, og ordinærskolen skal nå ta imot 25 elever som hittil har fått et tilbud utenfor ordinærskolen, i bytte mot 0,9 årsverk pr. skole. Det er et regnestykke som vil gå ut over alle barna, også i ordinærskolen.
Veien til å få en plass i en spesialavdeling eller prosjekt, er lang og for mange, smertefull. Det er få som ikke har prøvd ordinærskolen først, før foreldre, lærere og andre fagfolk anbefaler at et barn bør få sin opplæring utenfor ordinærskolen. Erfaringene er alvorlige, og i løpet av den siste måneden har vi blitt kjent med mange av dem. Barn som gikk tre-fire-fem, eller seks år i ordinærskolen med det resultat at man hadde få eller ingen venner, ekstremt lite opplæring og utviklet skolevegring. Ordinærskolen gjør alt i sin makt for å få det til å fungere, men det er rett og slett ikke nok. Å tro at 0,9 årsverk pr skole vil løse det, er utopi. Disse barna, med store oppfølgingsbehov vil naturligvis først ha behov for det aktuelle årsverket, men trolig langt mer – som dermed i praksis må tas fra tilrettelagt undervisning til resten av barna i ordinærskolen.
Inkludering kan ikke vedtas med et pennestrøk. Foreldre til barn med store og sammensatte behov vet det så innmari godt. Mange av disse foreldrene så inkludering i praksis første gang barnet deres var på en spesialavdeling eller prosjekt. Mange av disse ungene har ikke som alternativ å være i et klasserom, i praksis kan det bety at et liv på et grupperom på ordinærskolen, er det de kan se for seg fremover.
Vi må investere i ungene våre, slik at de kan bli den beste utgaven av seg selv, og om mulig bidra til AS Norge som voksne. Det innebærer at det må brukes noe mer penger i starten, for at man får mer tilbake i enden. Arbeidstreninga på Geitryggen er et unikum. Det hjelper mange barn og ungdom til å faktisk håndtere ordinærskolen åra ut, ved at de kan lære praktisk en dag i uka. Det er rett og slett ikke sant at det ikke er mulig å ha slike tilbud i en kommune, mange har det – og klarer fint å holde seg innenfor lovverket ved å gjøre tilbudet universelt. For øvrig har selv besøkt både skoleprosjekter, Sirius, Den røde skole, Svanen og Enggrav. Vi burde ikke redusere her, vi burde tvert imot virkelig slå oss på brystet over disse tilbudene, der ungene våre kanskje blomstrer for aller første gang.
Våre elever i prosjekt- eller spesialskolene er ikke annerledes på alle områder. De trenger å kjenne mestring. De trenger å kjenne trygghet. Og de trenger bekreftelse på at de evnene og egenskapene som de har, er like gode og like mye verdt, som de evnene og egenskapene alle andre har, er.
Det budsjettforslaget som foreligger nå, ivaretar dem ikke. Det må brukes mer tid på beslutninger som har enorme konsekvenser. Enten det er kutt i spesialavdelinger, sykehjemsplasser eller skolenedleggelser. Det må også Høyre og Schäffer snart erkjenne. Det er ingen skam å snu.
