LESERINNLEGG / Sandrina Sandell / Foto/ Mauricio Evensen
Rasismekortet har på mange måter blitt et trumfkort man kan dra fram i tide og utide dersom vi som innvandrere føler at livet går imot oss. Noen ganger blir du behandlet dårlig fordi du er en drittsekk, ikke fordi du blir utsatt for rasisme.
Hvis jeg er kritisk i spørsmål rundt innvandring og integrering får jeg ofte høre: «Ja, du kan si det fordi du er mørk, hadde jeg sagt det hadde jeg blitt stemplet som rasist». Det er forbausende mange som faktisk lar være å kaste seg inn i debatten av den grunn og det burde bekymre alle.
TIPS OSS: [email protected] – eller på facebook-siden
Jeg sier på ingen måte at folk ikke opplever rasisme i sin hverdag. Tvert imot, jeg har flere venner som åpenbart har blitt diskriminert på grunn av hudfarge, religion, etnisitet, språk eller navn. Men langt fra alle av dem er mørke i huden, har eksotisk navn eller går i fargerike klær. For rasisme er ikke noe hvite mennesker har monopol på, rasisme går alle veier og hvite mennesker er langt fra de eneste med fordommer.
Noen ser rasisme overalt og et hvert skjevt blikk rettet mot seg er rasistisk motivert.
Andre har ikke sett noe til hverken hverdagsrasismen eller systemisk rasisme. Jeg tror vi gjør klokt i å ikke benekte at rasisme eksisterer i landet vårt, for det gjør den. Det er akkurat lite like produktivt å benekte at rasisme finnes, som å hevde at alle etniske nordmenn er rasister. Begge påstander hemmer debatten rundt et viktig tema, for vi har virkelig utfordringer på begge sider av saken.
Vi lever i et multikulturelt land, uansett om du liker det eller ikke. Bunad og pinnekjøtt lever side om side med hijab og kebab, og det kommer ikke å forandre seg med det første. Både nye og gamle landsmenn bor i samme oppgang og samme nabolag, vi går på de samme skolene og jobber på de samme arbeidsplassene.
Innvandring, uansett av hvilken grunn, kommer ikke til å stoppe. Denne gangen er det Ukraina flyktningene kommer fra og ikke fra Afrika og Asia. Mennesker i ulike former for nød, søker seg mot trygghet og frihet uansett etnisk bakgrunn og hudfarge. Innvandring skjer liksom helt av seg selv, enten som drypp, eller som massive bølger.
Noe som derimot ikke skjer helt av seg selv er integrering. Det at vi lærer oss å leve side om side med respekt for hverandres bakgrunn og kultur.
Jeg ønsker meg en saklig og god debatt, der vi som mennesker kan møte hverandre som likeverdige og diskutere de faktiske problemene som oppstår rundt innvandring og integrering. Der vi på begge sider av debatten kan legge frem våre syn og komme fram til løsninger som kommer alle til gode. En debatt uten trumfkort og krenkefest der vi ansvarliggjør hverandre for å by på oss selv og lærer å leve sammen.
Vi må skape et rom der vi lærer hverandre å kjenne på godt og vondt og innser at vi alle er mennesker. Kanskje finner vi ut at Fatima og Frøydis er likere enn vi tror.
Sandrina Sandell, spaltist og sosial entreprenør
