- Følg Norge-Og-Verdens-Nytt på facebook-siden – Få flere lesere her og her
Et ærlig leserinnlegg om hvordan det føles å være nederst på rangstigen i Norge.Fra man er liten snakker man ofte om hva man skal bli når man blir stor. Som barn kan fantasien være riktig så stor, man kan veksle mellom å skulle jobbe i Disney World, Dyreparken, som havfrue, lærer, superhelt, politi, popstjerne eller brannmann. Lista blir lang når barn snakker om hva de vil bli som stor.
HAR DERE ET LESERINNLEGG?: [email protected] – eller facebook
– Du leser nå et leserinnlegg. Det uttrykker innsenderens mening –
Tankene om hva man skal bli kunne skifte fra uke til uke, så det siste året på ungdomsskolen blir mer alvor for mange. Da kan man ikke lenger fantasere om hva man vil bli, nå må man tenke realistisk og langsiktig. Hva man skal jobbe med som voksen er et ganske stort valg å ta for en femtenåring, man er strengt tatt fortsatt et barn og hjernen vår er ikke ferdig utviklet før 25 års alder. Allikevel skal dette valget taes såpass ung, hva man skal gå på videregående og deretter står man overfor valget for videre utdanning etter det hvis man ikke går rett ut i jobb. Noen tar friår, noen går ikke på videregående i det hele tatt, noen endrer karriere valg og noen omskolerer seg som voksen.
Dette er på en måte hva livet går utpå for mange:
Som barn og ung, hva man skal bli.
Deretter som voksen, hva du er.
Når man for første gang hilser på noen er det vanlig at spørsmålet «hva jobber du med?» kommer. Personlig er dette noe av det mest ubehagelige spørsmålet jeg får. Skammen over å svare det jeg svarer og redselen for vedkommendes reaksjon. Fra vi er små er vi jo oppdratt til at vi skal bli noe.Hva skjer da med de av oss…som ikke blir noe? For det er følelsen jeg har, når jeg svarer ærlig på spørsmålet om hva jeg jobber med: jeg er ikke noe. Sammen med det å ikke være noe så kommer det mange andre følelser, det sterkeste er følelsene av å være mislykket, ubrukelig og mindreverdig. Følelsen av at jeg ikke er noe og dermed heller ikke verdt noe.
Hva vi jobber med føles på en måte som hva som definerer oss, noe som avgjør vår verdi, så hva er da vår verdi når det gjelder oss som ikke er noe i det hele tatt? Man føler seg verdiløs og den følelsen bekreftes dessverre av mange. Jeg kjenner skammen når jeg svarer og jeg kjenner skammen når jeg skriver dette: Jeg er uføretrygdet.
Bare av å skrive dette så får jeg allerede følelsen av hva du som leser kan tenke om meg, de negative tankene mine kommer med en gang: «Hun er en sånn en ja. En som kun er en utgift for landet vårt og gjør at vi andre må jobbe oss ihjel så hun kan gå hjemme, nyte lange dager på sofaen og gjøre hva hun vil. En latsabb rett og slett!»
Noen av dere tenker garantert dette, mens andre ( for jeg har troa på at det finnes de av dere som ikke har fordommer også ) kanskje ikke tenker sånn i det hele tatt. Dessverre opplever jeg som ufør å høre mer fra de med den nedlatende tankegangen. Som ufør møter man mange negative holdninger, både i hverdagslivet og på Internett. Det sistnevnte er selvfølgelig det verste, mange er tøffe bak tastaturet og vi uføre er virkelig hva man kan kalle paria kaste. Enda verre har det blitt det siste året med galloperende priser hvor til og med folk som tidligere har hatt det greit økonomisk sliter. Flere har stått frem om hvordan de økonomiske bekymringene tar overhånd og blant dem som har stått frem har det også vært uføre. De som fra før av har vært fattige blir enda fattigere. Det er i disse kommentarfeltene man kan lese hva slags holdninger mange har, jeg skulle ønske jeg kunne bruke ordet noen, men det blir dessverre en enorm underdrivelse.
Mange tror det er lett å få uføretrygd, det er noe jeg stadig leser på forskjellige forum og i kommentarfelt på Internett. Jeg vil gå så langt at jeg vil kalle det psykisk selvskading å lese om folks holdninger til uføre hvis man selv er ufør. Nylig leste jeg et innlegg på et forum om en som skrev av han hatet å jobbe. En av svarene som fikk mange plusspoeng var fra en person som skrev at vedkommende måtte lese seg opp om symptomer på angst og depresjon, oppsøke legen, bli henvist til psykolog og få arbeidsavklaringspenger. Han måtte spille på angsten og skulke alle arbeidstiltak som ble satt til verks.
«Ikke gi deg, så har til slutt fått uføretrygd», avsluttet personen.Denne personen og personene bak disse plusspoengene symboliserer godt hva slags holdninger mange har til oss som er uføre. Vi er ikke syke, men bare late.Vi overdriver våre sykdommer, er tiltaksløse og burde være takknemlige for hva vi får noen mener også at vi får for mye.Andre kommentarer jeg har lest mye av er ting som dette:
«En kvise på statens rumpe».
«Sugerør i statskassa».
«Naver».
«Nå kommer trygda, rett på butikken for å hamstre Pepsi Max og sigg».
«Dere burde være takknemlig bare dere får noe. Hadde dere bodd et annet sted i verden hadde dere sulta».
Forhåpentligvis finnes det de av oss som ikke lar seg påvirke av slike kommentarer, som har selvtillit nok til å se at dette må være mennesker som er ganske misfornøyde med egne liv siden de må rakke ned på de svake. Som ufør føler man seg jo som det: svak, og mange av oss er jo nettopp det. Det er ikke sånn som mange tror, slik som svaret til personen på dette forumet svarte, at man rett og slett faker til seg uføretrygd. Kanskje det var lettere før, men det er noe helt annet idag. Det er en lang prosess og vi er uføre av en enkel grunn: vi er syke. Mange har blitt syke, noe som er naturlig med livets gang og kan skje hvem som helst, mens noen av oss er født syke, noe som også kan skje hvem som helst. Dette er jo helt tilfeldig og ikke noe vi selv velger.
Som liten vokste jeg aldri opp med tanken om at: «Når blir voksen skal jeg ikke bli noe i det hele tatt».Hvem drømmer vel om det? Dessverre virker det som flere av de som håner uføre enten forakter oss eller rett og slett drømmer om være ufør selv, som om det er noe lukrativt og positivt. De glemmer at uføre faktisk har en eller flere sykdommer, vi har en varig lav inntekt ( med mindre man har tjent godt før man ble ufør eller/og hatt en uføreforsikring. Mange er avhengig av både medisiner og behandling resten av livet. Noen tror å være ufør er som en evig lang ferie, uendelige dager til å gjøre hva man vil.
For det første kan man ikke gjøre hva man vil; man har verken helse eller penger til det. Uføretrygd er ikke en ferie, det er sykdom og for mange dårlig råd.
Angående dårlig råd: det er ikke mange måneder siden det ble snakket om et avisoppslag om ei med flere barn som hadde nærmere 1.million i inntekt via stønader fra Nav. Slike avisoppslag skaper bare enda mer mistillit til oss uføre, folks forakt mot oss vokser seg enda større når de tror at vi lever godt på deres skattepenger.For det første er minsteufør idag på 294.180 kr brutto i årsinntekt. Dette er altså før skatt. Det finnes også uføre som har mindre enn dette, det finnes flere som har flyttet litt utenlands fra Norge før de har kommet tilbake igjen, på denne måten har de tapt opptjeningspoeng i folketrygden og får enda mindre enn minstesats.
Det blir lagt mye fokus på dem med barn ( som selvfølgelig er viktig, da fattigdom også går sterkt utover barn ), men vi enslige uten barn blir ofte glemt. Det snakkes sjelden om uføre enslige når det snakkes om å løftes opp fra fattigdommen. Med mindre det snakkes uendelig om arbeidslinja og slagordet: «Det skal lønne seg å jobbe». Igjen er vi inne på stigmatiseringen av uføre, her hjelper dessverre flere politikere godt til. Mange innbiller seg at alle uføre har mulighet til å jobbe og på den måten spe litt på trygden sin, men sannheten er at det er mange av oss som ikke kan jobbe i det hele tatt fordi vi er for syke. Her kommer vi igjen inn på stigmatiseringen av oss uføre:
Ifølge mange er vi jo ikke syke, vi er bare late. Vi kan jobbe, vi bare gidder ikke.
Flere snakker om at det ikke må gjøres for lukrativt å være ufør, derfor er det viktig at uføretrygd ikke blir høyere enn lavinntekt yrker. Igjen er vi inne på slagordet «Det skal lønne seg å jobbe». Uføretrygd blir skissert som et valg og skal derfor ikke overgå noen yrkesinntekt. Misforstå meg rett, jeg sier ikke at lavinntektsyrker skal bli overgått av uføretrygd, begge deler trenger et løft så ingen i Norge lever under fattigdomsgrensa og under SIFOS referansebudsjett. Medianinntekten for årsinntekt i Norge er nå på 573.060 kr. Fattigdomsgrensen er 60% av dette, det betyr at man ligger under fattigdomsgrensen hvis man har under 343.836 kr. Minstesats ligger dermed 49.656 kr under dette. De som har enda mindre er de under minstesats som har det enda verre.
«Vi på stipend har enda mindre!» er ofte et argument. Nå sier jeg ikke at de på stipend ikke har dårlig råd, men å sammenligne studenter med uføre blir som å blande epler og pærer. Man kan ikke sammenligne det å leve på stipend med uføretrygd. De som studerer skal jo forhåpentligvis ut i jobb innenfor det de studerer til og få en grei ( eller god for den saks skyld ) lønn å klare seg på. Stipend er med andre ord midlertidig. Med uføretrygd blir det ganske så annerledes. Den lave inntekten forblir lav livet ut og ofte verre når man blir pensjonist. Fremtidsutsiktene er med andre ord ikke like bra og i noen tilfeller blir ting dessverre verre. Det ser man godt på dagens priser hvor folk går mer og mer i minus. Når folk som tidligere har hatt grei økonomi nå begynner å slite, da sier det seg selv at de som hele tiden har sittet nederst ved bordet får det enda verre.
Dårlig økonomi og dårlig helse går hånd i hånd. Mange har ikke råd til å få i seg riktig mat, noen ikke en gang tilstrekkelig mat. Legebesøk må utsettes pga man ikke har oppnådd fribeløps grensen. Tannlegentimen må utsettes eller blir ikke noe av i det hele tatt siden det er så dyrt. Jeg har selv i skrivende stund tannverk og tenker med grøss på hva kommende tannlegetime vil koste. Hver mnd fører jeg budsjett og for budsjettet den kommende mnd vil jeg sitte igjen med underkant av 3000 kr å leve for av trygden hvis tannlegeregningen kommer på 2500 kr. Noe den dessverre fort gjør.
Heldigvis fikk jeg en erstatning via Stiftelsen Rettferd ifjor pga tapt barndom, men disse pengene brukes fort opp med dagens prisøkninger. Erstatningen jeg fikk var på 70.000, noe som kan høres ut som veldig lite for noen, men for meg som ufør er det mye penger. Hadde det ikke vært pga dette hadde jeg nok vært en av dem som måtte,hente mat hos Frelsesarmeen og jeg kan ikke se bortefra at jeg også befinner meg i den situasjonen når disse pengene er brukt opp.
Noe vi uføre ofte får høre er at vi må begrense utgiftene våre, vi lever sikkert over evne. Jeg har ingen annen gjeld annet enn et boliglån via Husbanken på et 39 kvadratmeter liten leilighet. Jeg verken røyker eller snuser, drikker alkohol toppen to ganger i året og har ikke barn, noe jeg heller ikke skal ha siden jeg valgte å sterilisere meg pga helseproblemene mine. Som minsteufør og enslig har man så det såvidt går rundt hver mnd, utgifter som tannlege er noe man egentlig ikke har råd til. SIFOs referansebudsjett ( som i tillegg skal være nøkternt ) bekrefter det, ifølge den ligger jeg i litt i overkant av 6000 kr netto i mnd. Det er klart det merkes.
Nå føler jeg at jeg stakkarsliggjør både meg selv og uføre, det er ikke meningen, men det jeg har skrevet er dessverre realiteten for mange av oss. Det er da det føles så vondt å gang på gang bli vitne til folks hat rettet mot oss. Det er ikke ille nok at vi er syke og fattige, men vi skal utsettes for hets i tillegg. Man føler seg allerede utenfor som ufør, man er utenfor arbeidslivet og mange mister dermed tilhold. Mange mister også muligheten til å være med på alt som koster, man faller også utenfor her og man blir lei av å alltid måtte si nei. Ikke fordi man ikke har lyst, men fordi man rett og slett ikke har råd. Akkurat dette er noe jeg dessverre føler er en trøst med hvordan ting har blitt idag med alle prisøkningene, vi er flere som har dårlig råd og man er dermed mindre alene om det. Flere kjenner på det å ha dårlig råd. Misforstå meg rett, det er ikke bra at det er sånn, men det er en trøst når vi er flere.
LES OGSÅ: Selv om Cecilie tapte i rettssaken så er hun uansett vinneren
Skammen over å ha dårlig råd er en ting, men skammen over å være ufør er en annen. Selv ble jeg mobbet gjennom hele oppveksten, fra jeg begynte på barneskolen til jeg gikk ut av ungdomsskolen. Det har gjort sitt med selvfølelsen og følelsen av å være mindre verdt og en taper har blitt med meg videre i livet. Dessverre kan jeg oppleve at følelsen forsterkes siden jeg som voksen dessverre føler at jeg fortsatt blir mobbet, nemlig fordi det er akkurat det jeg føler vi som uføre blir. En fattig trøst er at jeg nå i det minste ikke opplever at denne mobbingen går på meg alene, men på oss uføre som gruppe. Når slagord som «det skal lønne seg å jobbe!» og store overskrifter om hvor «fett man lever på Nav stønader» pryder forsiden av aviser så økes denne mobbingen desto mer. Forakten og mistenkeliggjøringen av uføre økes også og hvis du er usynlig syk blir den desto verre. På Kirkens bymisjon her i byen min Porsgrunn har de slagordet «Ingen er bare hva du ser» og denne kunne ikke vært mer treffende når det gjelder dette.
I et hardt og kaldt samfunn skulle jeg så ønske at vi som mennesker kunne dra hverandre opp istedenfor ned. Et samfunn hvor vi ikke dømmer folk etter hva de har eller ikke har, hva de har oppnådd eller ikke, hvilket yrke de har, hvilken utdanning de har, hvilken lønn eller hvilken stønad de har. Vi dømmer hverandre så utad, både utifra utseende og karriere.
Verdien blir lagt i hva vi eier og har, fremfor hvem vi er.
Som barn husker jeg at vi ble fortalt at vi er alle like mye verdt. Jeg skulle ønske denne holdningen er noe vi faktisk kunne leve etter.
LESERINNLEGG AV/ Gina Skårdal
