Den tunge ryggsekken

Se for deg en tom ryggsekk: Vi blir alle tildelt en tom ryggsekk når vi blir født. Hva vi opplever når vi vokser opp skal følge oss videre i denne ryggsekken. Er du heldig blir den fylt av en trygg barndom, en god oppvekst med mestring og livserfaringer. Samtidig som du vokser som menneske så fyller du sekken opp med positive erfaringer, alt de gode veier ikke mye og gjør ryggsekken lett. Du har

ikke en tung bør på dine skuldre når du entrer voksenlivet. Livet har vært trygt og godt, du har derfor fått bedre forutsetninger for at livet skal fortsette å være det videre. Du har utviklet godt selvtillit og troen på deg selv, du har verden for dine føtter. En liten kropp beveger seg med hurtige skritt hjem fra skolen. Skrittene går fort, men uansett hvor fort hun går så føler hun det ikke er raskt nok. Enda en

dag er overstått og hun vil fortest mulig hjem til sin trygge base, før det er på’n igjen imorgen med nok en vond skoledag hvor hun får kastet negative kommentarer etter seg. Det er derfor hun går så fort, så hun ikke risikerer å få de negative kommentarene kastet etter seg på skoleveien også. Det var ikke som dette hun så for seg at skolen skulle bli, hun hadde gledet seg til å begynne på skolen, samtidig

som hun også gruet seg. Plutselig var første skoledagen her og det føltes så stort. Før skolestart hadde hun god selvfølelse og fikk lett venner, hun følte seg aldri annerledes og var godtatt av de andre barna. Uten at hun kunne skjønne hvorfor så snudde det da hun begynte på skolen, hun begynte å få kommentarer og fikk følelsen av å være «feil». Det var noe med henne som var annerledes,noe negativt.

«Hadde jeg bare vært som alle andre så hadde de likt meg også», tenkte hun. Når hun stammet og snakket utydelig lo de andre enda mer, hun ble derfor stille og mumlet hvis noen snakket til henne. Slik holdt hun på i mange år, det var så mye hun ville si og hun ville så gjerne svare dem, men hun klarte ikke. Ville det spille noen rolle om hun svarte dem uansett? De var jo så mange, mens hun stod alene.

Hun var dømt til å tape. Årene går og ryggsekken hennes fylles opp, ikke av selvtillit og en tro på fremtiden, men av vonde tanker om seg selv og hvordan hun kom til å klare seg i fremtiden. Mens andre la planer for hva dem skulle bli når dem ble store trøstet hun seg selv med tanken om at «en dag skal du dø».I tenårene utvikler de vonde tankene seg til spisevegring, skulking av skolen og selvskading.

Selvforakten måtte få utløp et sted og hun lot det gå utover kroppen sin. «Ett kutt fordi du ikke er bra nok».«Ett kutt fordi du er stygg».«Ett kutt fordi du er en taper».Etter hver negativ tanke hun får om seg selv kutter hun ett kutt til. Den ene gangen resulterer dette i flere kutt fra håndleddet til overarmen på begge armer. Det er mye selvhat.Når videregående skole er over går noen rett ut i jobb mens andre skal

studere videre.Så er det henne. Hun som står med en ryggsekk, ikke full av mestring, men full av selvforakt, vonde minner, lite mestring, ingen selvtillit og frykten for livet videre. Hun som så lenge har følt seg som ubrukelig og uten noen verdi, hva kan vel en som henne prestere her i livet? Ryggsekken er full av mursteiner og er vond å bære. Hos DPS og så etter psykiater må hun i mange år etterpå få hjelp

til å ta mursteinene ut, en etter en. De er tunge og vanskelige å bli kvitt, noen har vært der så lenge at de har grodd fast i ryggsekken og må rives av. For å ikke glemme de også fysiske belastningene ryggsekken har gitt kroppen. Smertene i magen og de konstant høye skuldrene har vært der siden skolen startet. Hennes skoletid ble ikke brukt til læring, men til noe hun måtte lide seg igjennom. Barndommen og tenårene ble ikke brukt til å leve, men overleve.Det skal bør ikke være sånn. Det skal ikke være sånn. @lagplass.